Et eksempel til etterfølgelse?

Katalonias farger kysses etter et mål mot Real Madrid, Francos kjæledegge

FC Barcelona er kjent verden over for slagordet Més que un club, mer enn en klubb. Selvsagt består FC Barcelona som alle andre toppklubber også av en gjeng overbetalte menn i 20-årsalderen, de består også av en ledelse som på sleipe måter ønsker å oppnå økonomisk profitt, de har også brukt uakseptabelt stores summer på å skaffe seg én manns tjenester. Allikevel er det en klubb som skiller seg ut og en klubb som står for noe utenfor fotballbanen. Dette har lett for å høres overflødig ut, for jeg har jo selvsagt ingen indre innsikt i hva klubben foretar seg, og hvilke agendaer de har, men man kan rett og slett ikke skyve under en stol at FC Barcelona er noe mer enn en helt ordinær fotballklubb. Hva er det som gjør at jeg kan si dette?

Vel, for det første har klubben aldri fått betalt for å spille med reklame på drakta, derimot har klubben betalt for å spille med UNICEFs logo på spillertrøyene. Avtalen innebærer at FC Barcelona gir 0.7 prosent av sin årlige omsetning til UNICEF, noe som normalt utgjør 15-20 millioner norske kroner. Selvsagt er ikke dette kun veldedighet, for det medfører jo at nye inntektsveier åpnes i form av at de kan holde flere foredrag, at flere produkter kan utvikles og selges, og ikke minst ved at folks inntrykk av klubben bedres ytterligere og nye supportere(les: kunder) skapes. Dette er jo litt utspekulert, men det er jo fortsatt veldedighet, det går jo absolutt ikke negativt ut over FN, UNICEF og de som mottar hjelp av disse organisasjonene.

I tillegg er klubben en forkjemper for det lokale, det katalanske. Dagens klubbpresident, Joan Laporta, er kritisert og hyllet for sine offentlige uttalelser, der han støtter opp under Katalonias kamper for å få styrerett over seg selv. Selv om disse kampene stadig hviskes mer og mer ut, er det fortsatt viktig å kjempe for at den katalanske kulturen og det katalanske språket lever videre. For å sørge for at klubben alltid vil stå for disse verdiene, er det lovpålagt at klubbpresidenten må være katalansk. De utenlandske spillerne som ankommer klubben, lærer seg som oftest språket for å kunne bli akseptert i miljøet, og selvsagt fordi det daglige livet i Katalonia foregår på katalansk, selv om alle mestrer kastiljansk, vanlig spansk, perfekt. Det er også en unormalt stor satsing på lokale spillere, og på A-laget finner vi ikke mindre enn seks katalanske spillere, og ni spillere som har vært i klubben siden de tidlige tenårene.

At ting som dette er viktig for folk når de blir supportere av en klubb gjenspeiles av at det er klubben i verden med flest supportere, 44.2 millioner, og over 170 000 registrerte medlemmer. Dette til tross for at klubben er lokalisert i en by med langt færre innbyggere enn mange av de andre store klubbene, omlag en og an halv million, de er heller ikke i nærheten av å være på toppen av de mest suksessfulle klubbene i Europa, selv om pokalskapet ikke kan sies å være tomt akkurat.

Kan dette være et eksempel til etterfølgelse? Bør man, når man har så mye penger til rådighet, bidra mer enn man gjør til utenomsportslig arbeid? Bør det satses mer på å dyrke den lokale ungdommen? Bør man sørge for at de som styrer klubben har lokal forankring, og ikke bare utnytter stillingen til å oppnå personlig profitt? Jeg tror svarene på disse spørsmålene er ganske åpenbare, og FC Barcelona viser jo at det er mulig å kombinere disse tingene med suksess. Klubben er på ingen måte perfekt, men det kan jo vekke tanker hos enkelte fotballedere rundt omkring i verden, for der sitter det mange stormannsgale menn, som kunne hatt bruk for litt hjelp.

Her kan du se et par interessante videoer som oppsummerer det jeg har skrevet ganske bra (den nederste gikk dessverre ikke an å få inn i en youtube-rute):


Litt om linken mellom det katalanske og FC Barcelona

Det moderne gjennombrotet - kva problem kom opp?

I det moderne gjennombrotet vart det vanleg å setje tidlegare tabubelagte problem under debatt gjennom litteraturen. Ikkje minst galdt dette i Noreg og resten av Skandinavia, og eg skal no leggje fem kva problem nokre utvalde forfattarar valde å skrive om, og bidra til debatt om.

Fyrst held vi oss til ein norsk forfattar, nemleg Bjørnstjerne Bjørnson. I sitt tidlege liv som forfattar å skrive positive tekstar, med store idealistiske trekk, så personane hadde ei positiv utvikling. Han hadde også eit godt forhold til kristendommen, men etter påverking frå diverse religionskritikare og naturvitskapen fekk han litt avstand frå kristendommen, og begynte å skrive om kor viktig det var å søke den verkelege sanninga. Han var også oppteke av tema som økonomisk svindel, politikk og som sagt religionskritikk.

Den andre forfattaren som skal trekkjast fram er Henrik Ibsen. Etter å ha hatt Ibsen som tema i norsktimane i fleire ukar no, bør eg ha rimeleg god kontroll på kva denne mannen sto for. Han tok i eit tak for kvinnekampen, blant anna, og spesielt, gjennom sitt stykke Et dukkehjem. Hans stykkar kunne også tolkast som ein kritikk mot det at det ikkje var akseptert å lese samfunnskritiske tekstar, ikkje berre ein samfunnskritikk i seg sjølv. Han var også ein forkjempar for at individet skal ha ein form for fridom, og det innebar til dømes ytringsfridom og demokratiske rettar.

Amalie Skram var ein kvinneleg forfattar, og ho var eigentleg ei norsk dame, men omtala seg sjølv som dansk på grunnlag av manglande støtte i Noreg. Ho skrev som oftast om kvinner som ikkje fant seg til rette i ekteskapet. Kvinnene i verka hennes var stort sett gift berre fordi dei måtte, og fordi det var vanskeleg og sosialt sjølvmord å gå ut av ekteskapet. Dette førte til dømes til at hovudpersonen i Constance Ring tok sjølvmord, fordi ekteskapet hadde ført med seg at ho fekk nedsett sosiale evnar, og psykiske problem.

August Strindberg var ein sosialist frå Sverige, og han kritiserte stort sett dei mektige personane i samfunnet. Han synst det var eit problem med store forskjellar mellom dei rike og dei fattige, og var som sagt ein venstreorientert person. I tillegg var han ein litt eksentrisk person når det galdt kvinnekampen. Han var for kvinneleg stemmerett, men likte ikkje det motsette kjønn særleg godt. Han beskreiv kvinnen som eit småleg, hard og hjartelaus.

Då har eg fått sagt det eg skulle, og kan konkludere med at det er tema vi i dag snakkar relativt opent om, som kom under debatt i det moderne gjennombrot. Kvinnekampen og fridom er tema som går igjen hos mange forfattarar, men dei har alle til felles at det er samtidas tabubelagte tema som tas opp i tekstane.

Kjelder:

Spenn - A. Jomisko, T. Moum, M. Texmo - Cappelen, 2008.