Todelt tentamen

Tidligere i år ytret jeg på denne bloggen mitt ønske om å ha norskprøver i to deler, altså å først skrive et førsteutkast, få noen tilbakemeldinger på dette, og så gå over teksten en stund senere. Dette fikk jeg nå i høst oppleve, og i dette innlegget vil jeg beskrive mine erfaringer, og gi et svar på om dette bør gjentas eller forkastes.

Jeg begynner med de positive erfaringene. For det første mener jeg det ligger mye klokt bak uttrykket fire øyne leser bedre enn to. Dette betyr at en tekst vil bli sterkere om to personer jobber med en tekst, enn om det kun er en person bak en tekst. Det er lettere for andre å oppdage feil, uklare formuleringer og se hva som kan tolkes galt, enn det er for den personen som skrev selve teksten. Jeg tror man kan oppnå omtrent samme effekt om tekstforfatter leser over og retter på arbeidet etter det har gått litt tid siden den ble utarbeidet. Dette var i hvert fall det jeg følte da jeg jobbet med disse rammene. Det var mange ganger lettere å oppdage egne feil da, enn når man ser igjennom rett etter teksten er skrevet.

Konkret fikk jeg nesten omgjort hele oppgave 1, blant annet fordi den måtte kortes ned i grove trekk. Dette førte til at jeg måtte prioritere hva som var viktig og hva som kunne gå bort. I tillegg var det enkelte sentrale ting jeg første gang hadde glemt å ta med i teksten, og dermed måtte jeg fjerne noe for å få plass til å ta dette med. Omformuleringene ble mange, og jeg tror teksten ble en god del bedre. I tillegg tror jeg oppgaven nå i større grad svarer på oppgaven.

Når det gjelder spørsmål 2, var det kun en mindre effekt. For det første fikk jeg litt dårlig tid på denne i og med at jeg måtte jobbe hardt for å få oppgave 1 innenfor de rammene som var gitt. Jeg fikk her stort sett rettet opp i språklige feil (blant annet den i tittelen, håper denne er rett nå), og fikk dessverre ikke nok tid til å kunne gjøre de store endringene i innholdet. Jeg føler nå i ettertid at jeg burde ha viet mer tid til å utarbeide en sterkere og mer overraskende avslutning, men etterpåklokskap fører sjelden med seg noe godt.

Det er ikke mange negative sider ved denne måten å gjøre en tentamen på i mine øyne. Det måtte i så falle vært at man kanskje ikke gjør det beste man kan den første tentamensdagen, og dermed får et sjokk den andre dagen når man skjønner at det faktisk er en del arbeid som gjenstår. Jeg følte ikke at dette rammet meg i noen særlig grad, men kanskje hadde jeg vært mer på hugget om alt hadde foregått på én dag. Dette er den eneste trusselen jeg kan se i skrivende stund, for jeg mener den mellomrettingen gjør at folk blir mer klar over hvilke punkter man må jobbe mer med. Dette fordi man må jobbe med feilene rett etter å ha fått tilbakemeldingen, mens man ved en tradisjonell tentamen stort sett bare har kommentaren fra læreren i hodet i et kvarter, og ikke får jobbet noe særlig med dem.

Alt i alt mener jeg dette var en hyggelig opplevelse. Denne metoden har etter min mening større effekt på elevers feil i det norske språk, og da kanskje spesielt bokmål. At jeg kanskje ikke fikk maks ut av dette i denne omgang, bygger mer på at jeg ikke klarte å disponere tiden på en optimal måte. Dette er jo ikke en svakhet for metoden, men for meg som elev, så jeg har egentlig ingenting å utsette på denne metoden. Jeg foreslår at dette også brukes ved senere anledninger, både for min klasse og for andre.

Katalansk - en nasjons drivkraft

De som kjenner meg vet godt at jeg er farlig interessert i FC Barcelona, og dette har da også medført en stor interesse for Katalonia. Katalonia er en comunidad autónoma i Spania, en autonom enhet. De har dermed en viss grad for selvstyre, men må allikevel forholde seg til staten i de virkelig store sakene. I lang tid har de kjempet for fullstendig selvstyre, og deres eget språk, katalansk, er selvsagt viktig for deres identitet og avgrensing fra resten av Spania. Jeg vil nå se nærmere på det katalanske språket, og dets innvirkning på katalanere og Katalonia.

Først kan jeg nevne at dette språket snakkes av om lag ti millioner mennesker, og da hovedsaklig i Katalonia. I Andorra er katalansk det offisielle språket, og det snakkes også mye katalansk på Balearene (øygruppen øst for Spania), og noe i Valencia-regioenen, og en egen versjon av katalansk snakkes i den italienske byen Alghero. For to år siden ble det også erklært at katalansk er et offisielt språk i den franske delen av Katalonia, Nord-Katalonia.

Det spredte seg til de nevnte områdene fra omtrent år 800 da det oppstod, til slutten av 1400-tallet. Det har hele tiden vært et omstridt språk, som har blitt forbudt i både Spania og Frankrike. Det var ikke forbudt å bruke språket privat (i hvert fall ikke offisielt), men på nesten alle andre samfunnsplan for det totalforbud. I Frankrike skjedde dette under Ludvig 14., og forbudet gjaldt kun for offisielle dokumenter, samtidig som det mistet sin status som et offisielt språk i den katalanske regionen sør i Frankrike. Dette ble det som sagt slutt på i 2007, da det igjen kunne regnes for å være et offisielt språk.

I Spania har vørt to forbud, og det første kom på 1700-tallet, da Filip 5. hadde makten. På 1800-tallet vokste det derimot fram en slags katalansk kamp for å gjenvinne sin posisjon i samfunnet, og forfattere begynte å benytte språket i sine verk som en slags demonstrasjon. Saken vant frem, og katalansk ble igjen godkjent som undevisningsspråk på det tidlige 1900-tall.

Det tok dog ikke lang tid før språket igjen fikk sterke begrensninger, og som du sikkert vet var det fascisten Francisco Franco som sto bak. Det eneste stedet det ikke var offentlig forbudt å nytte språket var i hjemmet, men etter hvert som Franco-regimet utviklet seg ble språket stadig mer tolerert (nærmere bestemt mindre forbudt). Etter Francos død ble demokratiet gjeninnført i staten Spania, og dette medførte større katalansk frihet.

Vi ser også i dag at det er kamper mellom katalanske nasjonalister og de som ønsker et samlet Spania. F.eks. oppsto det en klinsj i en debatt foran valget i Spania i år 2000. Partiet PP kom med uttalelsen "Pujol, dverg, snakk kastiljansk!" (dette klinger bedre på spansk; "Pujol, enano, habla castellano" ). Dette ble tolket som et hån mot Katalonia. Pujol er et typisk katalansk navn, og det er selvsagt nedverdigende å bli oppfordret til å snakke et språk man ikke føler er sitt eget, og det fra et parti som tydelig ikke har sympati ovenfor Katalonia. PP har prøvd å forklare seg bort ved å si at dette var rettet mot CiUs formann, Jordi Pujol, og ikke mot den katalanske befolkning generelt.

Dette ble forferdelig overfladisk, men skulle jeg gått i dybden på emnet måtte jeg ha skrevet en hel bok. Det jeg vil slå fast på slutten her er at det katalanske folket er utrolig nasjonalistiske, og at språket har vært, og ikke minst er, en avgjørende faktor for at at denne katalanske kulturen og ånden lever videre. Og som man sier; bilder sier mer enn tusen ord: