Todelt tentamen

Tidligere i år ytret jeg på denne bloggen mitt ønske om å ha norskprøver i to deler, altså å først skrive et førsteutkast, få noen tilbakemeldinger på dette, og så gå over teksten en stund senere. Dette fikk jeg nå i høst oppleve, og i dette innlegget vil jeg beskrive mine erfaringer, og gi et svar på om dette bør gjentas eller forkastes.

Jeg begynner med de positive erfaringene. For det første mener jeg det ligger mye klokt bak uttrykket fire øyne leser bedre enn to. Dette betyr at en tekst vil bli sterkere om to personer jobber med en tekst, enn om det kun er en person bak en tekst. Det er lettere for andre å oppdage feil, uklare formuleringer og se hva som kan tolkes galt, enn det er for den personen som skrev selve teksten. Jeg tror man kan oppnå omtrent samme effekt om tekstforfatter leser over og retter på arbeidet etter det har gått litt tid siden den ble utarbeidet. Dette var i hvert fall det jeg følte da jeg jobbet med disse rammene. Det var mange ganger lettere å oppdage egne feil da, enn når man ser igjennom rett etter teksten er skrevet.

Konkret fikk jeg nesten omgjort hele oppgave 1, blant annet fordi den måtte kortes ned i grove trekk. Dette førte til at jeg måtte prioritere hva som var viktig og hva som kunne gå bort. I tillegg var det enkelte sentrale ting jeg første gang hadde glemt å ta med i teksten, og dermed måtte jeg fjerne noe for å få plass til å ta dette med. Omformuleringene ble mange, og jeg tror teksten ble en god del bedre. I tillegg tror jeg oppgaven nå i større grad svarer på oppgaven.

Når det gjelder spørsmål 2, var det kun en mindre effekt. For det første fikk jeg litt dårlig tid på denne i og med at jeg måtte jobbe hardt for å få oppgave 1 innenfor de rammene som var gitt. Jeg fikk her stort sett rettet opp i språklige feil (blant annet den i tittelen, håper denne er rett nå), og fikk dessverre ikke nok tid til å kunne gjøre de store endringene i innholdet. Jeg føler nå i ettertid at jeg burde ha viet mer tid til å utarbeide en sterkere og mer overraskende avslutning, men etterpåklokskap fører sjelden med seg noe godt.

Det er ikke mange negative sider ved denne måten å gjøre en tentamen på i mine øyne. Det måtte i så falle vært at man kanskje ikke gjør det beste man kan den første tentamensdagen, og dermed får et sjokk den andre dagen når man skjønner at det faktisk er en del arbeid som gjenstår. Jeg følte ikke at dette rammet meg i noen særlig grad, men kanskje hadde jeg vært mer på hugget om alt hadde foregått på én dag. Dette er den eneste trusselen jeg kan se i skrivende stund, for jeg mener den mellomrettingen gjør at folk blir mer klar over hvilke punkter man må jobbe mer med. Dette fordi man må jobbe med feilene rett etter å ha fått tilbakemeldingen, mens man ved en tradisjonell tentamen stort sett bare har kommentaren fra læreren i hodet i et kvarter, og ikke får jobbet noe særlig med dem.

Alt i alt mener jeg dette var en hyggelig opplevelse. Denne metoden har etter min mening større effekt på elevers feil i det norske språk, og da kanskje spesielt bokmål. At jeg kanskje ikke fikk maks ut av dette i denne omgang, bygger mer på at jeg ikke klarte å disponere tiden på en optimal måte. Dette er jo ikke en svakhet for metoden, men for meg som elev, så jeg har egentlig ingenting å utsette på denne metoden. Jeg foreslår at dette også brukes ved senere anledninger, både for min klasse og for andre.

Katalansk - en nasjons drivkraft

De som kjenner meg vet godt at jeg er farlig interessert i FC Barcelona, og dette har da også medført en stor interesse for Katalonia. Katalonia er en comunidad autónoma i Spania, en autonom enhet. De har dermed en viss grad for selvstyre, men må allikevel forholde seg til staten i de virkelig store sakene. I lang tid har de kjempet for fullstendig selvstyre, og deres eget språk, katalansk, er selvsagt viktig for deres identitet og avgrensing fra resten av Spania. Jeg vil nå se nærmere på det katalanske språket, og dets innvirkning på katalanere og Katalonia.

Først kan jeg nevne at dette språket snakkes av om lag ti millioner mennesker, og da hovedsaklig i Katalonia. I Andorra er katalansk det offisielle språket, og det snakkes også mye katalansk på Balearene (øygruppen øst for Spania), og noe i Valencia-regioenen, og en egen versjon av katalansk snakkes i den italienske byen Alghero. For to år siden ble det også erklært at katalansk er et offisielt språk i den franske delen av Katalonia, Nord-Katalonia.

Det spredte seg til de nevnte områdene fra omtrent år 800 da det oppstod, til slutten av 1400-tallet. Det har hele tiden vært et omstridt språk, som har blitt forbudt i både Spania og Frankrike. Det var ikke forbudt å bruke språket privat (i hvert fall ikke offisielt), men på nesten alle andre samfunnsplan for det totalforbud. I Frankrike skjedde dette under Ludvig 14., og forbudet gjaldt kun for offisielle dokumenter, samtidig som det mistet sin status som et offisielt språk i den katalanske regionen sør i Frankrike. Dette ble det som sagt slutt på i 2007, da det igjen kunne regnes for å være et offisielt språk.

I Spania har vørt to forbud, og det første kom på 1700-tallet, da Filip 5. hadde makten. På 1800-tallet vokste det derimot fram en slags katalansk kamp for å gjenvinne sin posisjon i samfunnet, og forfattere begynte å benytte språket i sine verk som en slags demonstrasjon. Saken vant frem, og katalansk ble igjen godkjent som undevisningsspråk på det tidlige 1900-tall.

Det tok dog ikke lang tid før språket igjen fikk sterke begrensninger, og som du sikkert vet var det fascisten Francisco Franco som sto bak. Det eneste stedet det ikke var offentlig forbudt å nytte språket var i hjemmet, men etter hvert som Franco-regimet utviklet seg ble språket stadig mer tolerert (nærmere bestemt mindre forbudt). Etter Francos død ble demokratiet gjeninnført i staten Spania, og dette medførte større katalansk frihet.

Vi ser også i dag at det er kamper mellom katalanske nasjonalister og de som ønsker et samlet Spania. F.eks. oppsto det en klinsj i en debatt foran valget i Spania i år 2000. Partiet PP kom med uttalelsen "Pujol, dverg, snakk kastiljansk!" (dette klinger bedre på spansk; "Pujol, enano, habla castellano" ). Dette ble tolket som et hån mot Katalonia. Pujol er et typisk katalansk navn, og det er selvsagt nedverdigende å bli oppfordret til å snakke et språk man ikke føler er sitt eget, og det fra et parti som tydelig ikke har sympati ovenfor Katalonia. PP har prøvd å forklare seg bort ved å si at dette var rettet mot CiUs formann, Jordi Pujol, og ikke mot den katalanske befolkning generelt.

Dette ble forferdelig overfladisk, men skulle jeg gått i dybden på emnet måtte jeg ha skrevet en hel bok. Det jeg vil slå fast på slutten her er at det katalanske folket er utrolig nasjonalistiske, og at språket har vært, og ikke minst er, en avgjørende faktor for at at denne katalanske kulturen og ånden lever videre. Og som man sier; bilder sier mer enn tusen ord:

Et eksempel til etterfølgelse?

Katalonias farger kysses etter et mål mot Real Madrid, Francos kjæledegge

FC Barcelona er kjent verden over for slagordet Més que un club, mer enn en klubb. Selvsagt består FC Barcelona som alle andre toppklubber også av en gjeng overbetalte menn i 20-årsalderen, de består også av en ledelse som på sleipe måter ønsker å oppnå økonomisk profitt, de har også brukt uakseptabelt stores summer på å skaffe seg én manns tjenester. Allikevel er det en klubb som skiller seg ut og en klubb som står for noe utenfor fotballbanen. Dette har lett for å høres overflødig ut, for jeg har jo selvsagt ingen indre innsikt i hva klubben foretar seg, og hvilke agendaer de har, men man kan rett og slett ikke skyve under en stol at FC Barcelona er noe mer enn en helt ordinær fotballklubb. Hva er det som gjør at jeg kan si dette?

Vel, for det første har klubben aldri fått betalt for å spille med reklame på drakta, derimot har klubben betalt for å spille med UNICEFs logo på spillertrøyene. Avtalen innebærer at FC Barcelona gir 0.7 prosent av sin årlige omsetning til UNICEF, noe som normalt utgjør 15-20 millioner norske kroner. Selvsagt er ikke dette kun veldedighet, for det medfører jo at nye inntektsveier åpnes i form av at de kan holde flere foredrag, at flere produkter kan utvikles og selges, og ikke minst ved at folks inntrykk av klubben bedres ytterligere og nye supportere(les: kunder) skapes. Dette er jo litt utspekulert, men det er jo fortsatt veldedighet, det går jo absolutt ikke negativt ut over FN, UNICEF og de som mottar hjelp av disse organisasjonene.

I tillegg er klubben en forkjemper for det lokale, det katalanske. Dagens klubbpresident, Joan Laporta, er kritisert og hyllet for sine offentlige uttalelser, der han støtter opp under Katalonias kamper for å få styrerett over seg selv. Selv om disse kampene stadig hviskes mer og mer ut, er det fortsatt viktig å kjempe for at den katalanske kulturen og det katalanske språket lever videre. For å sørge for at klubben alltid vil stå for disse verdiene, er det lovpålagt at klubbpresidenten må være katalansk. De utenlandske spillerne som ankommer klubben, lærer seg som oftest språket for å kunne bli akseptert i miljøet, og selvsagt fordi det daglige livet i Katalonia foregår på katalansk, selv om alle mestrer kastiljansk, vanlig spansk, perfekt. Det er også en unormalt stor satsing på lokale spillere, og på A-laget finner vi ikke mindre enn seks katalanske spillere, og ni spillere som har vært i klubben siden de tidlige tenårene.

At ting som dette er viktig for folk når de blir supportere av en klubb gjenspeiles av at det er klubben i verden med flest supportere, 44.2 millioner, og over 170 000 registrerte medlemmer. Dette til tross for at klubben er lokalisert i en by med langt færre innbyggere enn mange av de andre store klubbene, omlag en og an halv million, de er heller ikke i nærheten av å være på toppen av de mest suksessfulle klubbene i Europa, selv om pokalskapet ikke kan sies å være tomt akkurat.

Kan dette være et eksempel til etterfølgelse? Bør man, når man har så mye penger til rådighet, bidra mer enn man gjør til utenomsportslig arbeid? Bør det satses mer på å dyrke den lokale ungdommen? Bør man sørge for at de som styrer klubben har lokal forankring, og ikke bare utnytter stillingen til å oppnå personlig profitt? Jeg tror svarene på disse spørsmålene er ganske åpenbare, og FC Barcelona viser jo at det er mulig å kombinere disse tingene med suksess. Klubben er på ingen måte perfekt, men det kan jo vekke tanker hos enkelte fotballedere rundt omkring i verden, for der sitter det mange stormannsgale menn, som kunne hatt bruk for litt hjelp.

Her kan du se et par interessante videoer som oppsummerer det jeg har skrevet ganske bra (den nederste gikk dessverre ikke an å få inn i en youtube-rute):


Litt om linken mellom det katalanske og FC Barcelona

Det moderne gjennombrotet - kva problem kom opp?

I det moderne gjennombrotet vart det vanleg å setje tidlegare tabubelagte problem under debatt gjennom litteraturen. Ikkje minst galdt dette i Noreg og resten av Skandinavia, og eg skal no leggje fem kva problem nokre utvalde forfattarar valde å skrive om, og bidra til debatt om.

Fyrst held vi oss til ein norsk forfattar, nemleg Bjørnstjerne Bjørnson. I sitt tidlege liv som forfattar å skrive positive tekstar, med store idealistiske trekk, så personane hadde ei positiv utvikling. Han hadde også eit godt forhold til kristendommen, men etter påverking frå diverse religionskritikare og naturvitskapen fekk han litt avstand frå kristendommen, og begynte å skrive om kor viktig det var å søke den verkelege sanninga. Han var også oppteke av tema som økonomisk svindel, politikk og som sagt religionskritikk.

Den andre forfattaren som skal trekkjast fram er Henrik Ibsen. Etter å ha hatt Ibsen som tema i norsktimane i fleire ukar no, bør eg ha rimeleg god kontroll på kva denne mannen sto for. Han tok i eit tak for kvinnekampen, blant anna, og spesielt, gjennom sitt stykke Et dukkehjem. Hans stykkar kunne også tolkast som ein kritikk mot det at det ikkje var akseptert å lese samfunnskritiske tekstar, ikkje berre ein samfunnskritikk i seg sjølv. Han var også ein forkjempar for at individet skal ha ein form for fridom, og det innebar til dømes ytringsfridom og demokratiske rettar.

Amalie Skram var ein kvinneleg forfattar, og ho var eigentleg ei norsk dame, men omtala seg sjølv som dansk på grunnlag av manglande støtte i Noreg. Ho skrev som oftast om kvinner som ikkje fant seg til rette i ekteskapet. Kvinnene i verka hennes var stort sett gift berre fordi dei måtte, og fordi det var vanskeleg og sosialt sjølvmord å gå ut av ekteskapet. Dette førte til dømes til at hovudpersonen i Constance Ring tok sjølvmord, fordi ekteskapet hadde ført med seg at ho fekk nedsett sosiale evnar, og psykiske problem.

August Strindberg var ein sosialist frå Sverige, og han kritiserte stort sett dei mektige personane i samfunnet. Han synst det var eit problem med store forskjellar mellom dei rike og dei fattige, og var som sagt ein venstreorientert person. I tillegg var han ein litt eksentrisk person når det galdt kvinnekampen. Han var for kvinneleg stemmerett, men likte ikkje det motsette kjønn særleg godt. Han beskreiv kvinnen som eit småleg, hard og hjartelaus.

Då har eg fått sagt det eg skulle, og kan konkludere med at det er tema vi i dag snakkar relativt opent om, som kom under debatt i det moderne gjennombrot. Kvinnekampen og fridom er tema som går igjen hos mange forfattarar, men dei har alle til felles at det er samtidas tabubelagte tema som tas opp i tekstane.

Kjelder:

Spenn - A. Jomisko, T. Moum, M. Texmo - Cappelen, 2008.

Elevlagd test som læringsverktøy

I dag ble jeg introdusert for en ny form for læring, nemlig en elevlagd test. Dette gikk ut på at elevene i forkant av timen satte sammen en test, og temaet var Ibsen. Det at man i forkant av timen skulle trylle frem to spørsmål om Norges største dramatiker, førte med seg at man var nødt til å lese en del om han, og dermed har allerede læringen begynt. Deretter ble man nødt til å reflektere litt rundt personen og hans liv og verker, for å komme frem til best mulig spørsmål, samt være kreativ med måten man skulle legge frem spørsmålet på. På dette tidspunktet er hoveddelen av læringen lagt ned, og det eneste som gjenstår er å besvare testen, som da fikk en respektabel lengde, med relativt vidt spekter i emner rundt Ibsen. Dette gikk helt fint, i og med at man på forhånd hadde vært gjennom temaene i form av lesing.

Når det gjelder denne måten å jobbe på, så synes jeg det er en metode med potensiale, men som kanskje fikk en noe redusert effekt denne gangen. Det var mange liknende, og noen identiske spørsmål, så enten har oppgaven vært for vid, eller så har elevene droppet å ta i bruk de kreative evnene sine denne gangen. Om det stilles større krav til spørsmålsutformingen, så ser jeg at dette kan være en effektiv måte å jobbe på, men denne gangen føler jeg ikke metoden nådde helt opp. Men for all del; det er mulig å kunne bruke dette videre.

Personer i det moderne prosjektet

I denne ukens bloggoppgave skal jeg gi en oversikt over noen sentrale personer i det moderne prosjektet, og dette dreier seg om personer helt fra opplysningstida frem til det moderne gjennombrudd seint på 1800-tallet.

Den mannen som i dag regnes for å være den aller første moderne tenker er John Locke. Han manet britannias og resten av verdens befolkning til å tenke selv, og ikke ukritisk følge andres meninger, uavhengig av deres status i samfunnet. Dette var oppsiktsvekkende og ikke minst nye tanker på 1600-tallet, og fikk store, positive konsekvenser for de fleste, om ikke alle, sidene ved samfunnet. Lockes tanker spredte seg rundt i Europa, og ble benyttet som referansepunkt for flere likesinnede i blant annet Tyskland og Frankrike. Det at han var den første til å fremme helt nye tanker, som styrket folks muligheter til å tenke selv, gjør han til en av de viktigste personene for det moderne prosjektet.

En annen opplysningtenker var Rosseau, og da tar vi turen fra England til Frankrike. Rosseaus tanker dreide seg veldig mye om hvordan man kunne få det opprinnelige, naturlige mennesket til å passe inn i det moderne samfunnet. Det kan virke som han ønsker en stans i utviklingen og se tilbake, men samtidig prøve å kombinere det med et moderne samfunn. I tillegg står han som et sterkt bidrag i moderniseringen av politikken ved at han fremla folkesuverenitetsprinsippet i sitt verk Du contrat social fra 1762.

På samme måte som de to nevnte dannet Voltaire et grunnlag for moderne utvikling allerede i opplysiningstiden. Han kjempet for menneskerettigheter og ytringsfrihet, noe som styrket folkets individ, og tro på seg selv. I tillegg fremmet han deismen, noe som gjorde at folk ikke like slavisk fulgte kristne regler og meninger, men begynt eå stole på egne tanker.

Denis Diderot kan settes i samme bås som de tre overnevnte, han gjorde mye for det moderne prosjektet ved å gi ut Encyclopedia. Den latterliggjorde mye av det tradisjonelle samfunnet, og hjalp til i arbeidet om å bygge et sterkt samfunn, der hele befolkningen kan tenke selv, og sørge for at det finnes en utvikling, i stedet for å stå på stedet hvil, eller i verste fall gå bakover. Dette minner om måten Holberg også gikk frem på. Han diktet om menneskers tåpelighet og tendens til å underlegge seg adelen og geistlige, med et komisk preg. Det er et virkemiddel som helt sikkert får folk til å skjønne at de må ta i et tak selv for å oppnå et mer moderne samfunn, der de selv kan være med å bestemme. I tillegg var Holberg en person som skapte debatt, noe som får tankene i gang hos folk.

Den første norske mann som fremmet disse typer tanker var Henrik Wergeland, og dette foregikk første halvdel av 1800-tallet. Han pisket også opp tempoet på utviklingen, for den hadde allerede begynt, men gikk i alt for svak hastighet. Han mente at folk fortsatt lot seg styre av de høyere rangerte folkegruppene. Han mente dog at kristendommen var viktig for utvikling, men at prestene måtte legge bort all mystikk og overtro, og heller fokusere på verdiene kristendommen står for. Jesus skal ikke sees på som en frelser, men som et forbilde.

Charles Darwin gjorde noe mer dramatisk. Han klarte å få folk til å legge religion til side, og heller gå for naturvitenskapen. Gjennom sine forklaringer og dokumentasjoner var han så overbevisende, at Bibelens teorier falt gjennom og rett og slett ikke holdt mål.

Dette var en kort introduksjon om et utvalg personer i det moderne prosjektet, men stort mer er det ikke rom for akkurat nå.

Kilder:

http://no.wikipedia.org/wiki/John_Locke#Et_moderne_perspektivs_grunnlegger

http://no.wikipedia.org/wiki/Rousseau

http://no.wikipedia.org/wiki/Voltaire

http://no.wikipedia.org/wiki/Denis_Diderot

Spenn - Jomisko, Moum, Texmo - Cappelen Damm, 2008 - ISBN 978-82-02-26299-0

Tilbakeblikk

Særemnet kunne i starten virke skremmende, men ettersom jeg var fast bestemt på å få den ferdig før høstferien, gikk det helt fint for seg og jeg følte aldri at jeg hadde dårlig tid. Snarere tvert om; jeg ble etter hvert så revet med at oppgaven ble et par sider lengre enn planlagt, men jeg føler den er best som den er, så jeg leverte inn den lange versjonen av oppgaven. I tillegg mener jeg den burde være såpass lang i og med at vi hadde såpass god tid på å utarbeide den, og at det skal brukes som materiale til et 15 minutters fremlegg. Skulle det allikevel være krise, så er det neppe noe problem å få kortet den ned med en side eller så.

Om jeg skal vurdere hvordan prosjektet ble lagt opp, mener jeg kanskje at vi fikk litt i overkant lang tid på å jobbe med oppgaven. Den største utfordringen var jo tross alt å komme frem til en problemstilling man kunne være interessert i å jobbe med, mens selve skrivearbeidet kun krever et par dager. I tillegg kommer et par dager til å se i gjennom oppgaven, og rette på det som rettes bør, men fortsatt fikk litt for lang tid. Av egen erfaring, er det ikke noe så effektivt som å ha korte tidsfrister. Så kan man eventuelt få en tilbakemelding på hva som kunne ha vært forbedret, og jobbe med de punktene, for så å levere inn en ny versjon.

Alt i alt har det vært et utfordrende, men interessant prosjekt der man i meget høy grad fikk stor frihet til å velge tema selv. Jeg føler at jeg har fått noe ut av det, og at jeg nå vet bedre hvordan jeg kan arbeide strukturert og slippe å sitte igjen med masse arbeid de siste dagene. På grunnlag av det mener jeg prosjektet har vært en suksess for min egen del, da jeg ofte har slitt med "skippertaksløsninger".

(obs! det har skjedd noe rart med blogspot.com, så jeg får foreløpig ikke lagt ved bilde).

Oppgaven nærmer seg målstreken

Jeg har nå skrevet hele oppgaven ferdig, og kan ta en god ferie til uka. Når jeg til slutt har returnert til Norge, vil jeg ha nok tid til å kunne se igjennom oppgaven, og rette opp eventuelle feil eller sprøyte inn ting jeg ikke til nå har kommet på. Oppgaven har blitt fryktelig lang, og innholder ikke mindre enn 2253 ord, som fordeler seg på seks sider. Dette må nok justeres på en eller annen måte, men det får jeg ta etter en ukestur til Barcelona. Det er i det minste godt å føle at man slipper å ha oppgaven hengende over seg på ferieturen.

Oppdatering på særemnet

Akkurat nå har jeg satt opp en disposisjon på hvordan jeg tenker oppgaven vil se ut, og kan nå lettere vite nøyaktig hva jeg skal jobbe med på oppgaven. Her er disposisjonen jeg har satt sammen:

• Innledning
○ Problemstilling
○ Bakgrunn for problemstillingen
○ Hvorfor valgte jeg dette?
• Analyse av en artikkel fra hvert emne.
○ Se på titlene
§ Fanger de nok oppmerksomhet?
○ Se på innledningene
§ Er det noe man får lyst til å lese videre på?
○ Se på hoveddelen
§ Hvordan får artikkelforfatteren presset informasjonen inn, og får han fremstilt det på en objektiv måte?
○ Se på avslutningen
§ Er det en tydelig konklusjon i artikkelen? Trengs det?
○ Se på språket
§ Har forfatteren et godt språk?
§ Hva kjennetegner språket?
§ Kan tekstens innhold påvirke språket?
○ Se på komposisjonen
§ Hvordan er artikkelen satt opp? Stemmer dette med kjennetegnene til en artikkel?
○ Bildebruk
§ Er det et bilde til artikkelen? Har forfatteren valgt et bilde som representerer saken godt?
○ Kildebruk
• Sammenlikne artiklene
○ Språk
§ Forskjeller og likheter?
§ Kan innhold prege forskjellene?
§ Finnes det forskjeller som går igjen ofte når det gjelder økonomi- og sportsjournalistikk?
○ Teksten
§ Hvem ser ut til å ha mest forståelse av innholdet?
§ Komposisjon
• Avslutning/konklusjon
○ Kan arbeidet jeg nå har utført bekrefte problemstillingen? På hvilken måte?

En disposisjon er alltid viktig for å kunne arbeide strukturert, og dermed oppnå et bedre resultat, og samtidig effektivisere arbeidet. Jeg føler at jeg nå har bedre kontroll på fordypningsoppgaven, og ser lyset i tunnelen med tanke å på få dette gjort innen høstferien.

Faglig blogging - språklig utvikling

I dette innlegget skal jeg lufte noen tanker rundt hvordan jeg kan utnytte denne bloggen best mulig i norskfaget. For dette første tror jeg at akkurat dette innlegget kan hjelpe meg mye, da jeg forhåpentligvis kommer til å danne et grunnlag for hvordan jeg vil arbeide med den, og dermed til en hver tid ha en anelse om hvordan skriveprosessen skal foregå. I tillegg skal jeg bidra med noen synspunkter rundt det å blogge i forbindelse med skolearbeid, og hvor mye den skal vektlegges.

Jeg mener at for å få utnyttet bloggen best mulig, så må hvert blogginnlegg arbeides med som om det var en helt ordinær stil. Man kan ikke begynne å få et så kalt "internettspråk" eller slurve litt fordi det er en annerledes måte å gjennomføre og levere skolearbeidet på, for da har hele hensikten forsvunnet, og eleven kan faktisk redusere sine skriveferdigheter, i stedet for å utvikle det. Dette er et faremoment med det å innføre blogging i skolen, da eleven kan ta med seg disse reduserte språkferdighetene inn i de normale langsvarsoppgavene, men samtidig kan det vøre et godt tiltak for å få elever til å skrive oftere, og med jevnere mellomrom. Kanskje er det også en motivasjon for enkelte å skrive i form av blogg, i stedet for i et Word-dokument eller med den gode, gamle pennen. Altså er man nødt til å skrive med et skikkelig, gjennomtenkt språk, og for all del ikke gli ut i det språket mange ellers bruker på internett.

Det finnes selvsagt også funksjoner på en blogg, som du ville gått glipp av ved bruk av mer tradisjonelle verktøy. Jeg tenker først og fremst på kommentarfunksjonen. Den gjør at du nå kan få kommentarer fra norsklesende mennesker over hele verden, i stedet for kun læreren, og dermed vil du få fordeler, forutsatt at kommentarene er konstruktive. Dette vil kunne gi flere syn på dine meninger, og ikke minst språket ditt, og jo flere som bidrar til et skriv, desto bedre blir det. Akkurat dette kan være med på å bidra til en forbedring i elevers språk. Det er bare et problem; basert på egen og andres erfaring, er det stort sett bare læreren som kommenterer, i hvert fall den eneste som kommenterer på en saklig måte, og dermed er vi like langt.

I forbindelse med forsypningsoppgaven, tror jeg bloggen kan være et glimrende hjelpemiddel. Bloggen kan brukes som et verktøy for å holde læreren oppdatert på hvor eleven er i prosessen, og dermed lettere kunne hjelpe til, eller på noen måte få opp farten i arbeidet hos en elev som henger etter.

Når det gjelder hvor mye bloggen skal veie i karaktersettingen, mener jeg den skal ha en del å si. Det har dog en betingelse; vurderingen skal settes ut i fra utviklingen læreren ser i elvens arbeid. Man er nødt til å se sluttproduktet, og ikke la det første innlegget telle like mye som det siste innlegget. Ukentlige blogginnlegg vil være et perfekt grunnlag for å se utvikling, mens stiler kanskje ikke uttrykker dette like klart. I hvert fall vil bloggen bidra til utvikling, mens en lengre stil hver halvannen måned kun viser ferdigheter. Disse to vurderingsmåtene kombinert, vil nok være ideelt for å anlegge et rikt språk.

Dette var mine tanker rundt faglig blogging for denne gang.

Når mytane tek overhand

Om du spør ein heilt tilfeldig europear om korleis Jesus, Guds sønn, såg ut, så vil svaret i så å si alle tilfella vere ein mager, langhåra, hvit mann. Dette er eit bilde av Jesus som har blitt så dominant, at ein nesten tenkjer at det faktisk var slik han såg ut, men faktum er at vi ikkje har noke bevis for Jesus sitt utsjåande. Til eksempel seier mange nordmenn at fotballspelaren Erik Mykland liknar på Jesus, og det kan eg seie meg enig i, om vi skal dømme etter dei skildringane vi har fått servert av dei kristne samfunna. Korleis hadde ein då reagert om Jesus viste seg å vere svart? Akkurat det har Tor Åge Bringsværd skrive ein liten novelle om, og her skal eg lufte nokre tankar rundt den. Skulle du ønskje å lese novella, kan du følgje denne linken.

Novella omhandlar ein gudstjeneste som blir forstyrra av at ein neger entrer kyrkja. Dette skaper oppstyr, og negeren blir dømd til dauden for gudsspott.

Novella inneheld sjølvsagt fleire verkemiddel, og det fyrste eg kan sjå er eit frampek. I gudstjenesta siterar nemleg presten Jesus på "For kvar to eller tre er samla i mott namn, der er eg midt i blant dei". Då kunne ein forstå at akkurat den setninga skulle ha stor betydning for novella, og det fikk ein bekrefta i sluttavsnittet. Då kunne vi sjå at forfattaren nytta allusjon som eit verkemiddel, ved at han skreiv om skadane på negeren sine hender, som om han hadde hange på korset.

Temaet i novella kan tenkjast å vere fordommar. Berre fordi personen som banka på døra er svart og nekter å forlate kyrkja, meinar dei kvite at han skal dømast til døden. Ellers kan det liggje ein bodskap i teksten, som seier at du ikkje skal sjå bort i fra noke som heilst, fram til du har bevis for det du trur. Til eksempel har desse menneska sett heilt bort i fra at Jesus kan vere svart, for dei er det einaste alternativet at Guds sønn er kvit. Dette fører med seg at dei sviktar han dei elsker over alt, noke som sjølvsagt er beklageleg.

Eg synest novella var god, og den viste kva noken kan gjere fordi dei handlar på grunnlag av ein myte. At Jesus er kvit er ein myte med opphav blant kvite. Den hadde nokre gode verkemiddel, og forfattaren fekk brukt alle kjenneteikna til ei novelle på ein meget god måte. Eg synest han fekk pressa mykje tema inn i lite handling, og då har han strengt tatt gjort ein god jobb.

Denne bloggen...

...skal brukes i forbindelse med faget norsk.