Om skrivesperra

Enkelte gongar kjem ein rett og slett ikkje på noko ein kan skrive om. Dette er ein slik gong. Bloggoppgåva denne gongen var enkelt og greitt å skrive eit blogginnlegg om kva som helst, berre det er skrive på nynorsk. Då er det merkeleg at ein ikkje skal kunne kome på noko å skrive om, når ein kan velje kva som helst. Det fekk meg til å skrive om nettopp det; den frykta skrivesperra.

Nokre gongar, som i dag, er det emneval som er i vegen for skrivinga, medan det andre gongar kan vere formuleringa. Det hender nemleg at ein berre får ned setningar som høyrast merkelege og lite logiske ut. Dette er nok eit enda større problem enn det førstnemnde.

Kva kan ein gjere for å kome seg ut av ein slik situasjon? Vel, det har eg lurt på i lang tid, men aldri klart å løyse. Når sperra verkeleg sitt der, då forsvinn han ikkje med det første. Ofte har ein ikkje tilgang på hjelp frå andre menneske eller informasjon, som under ei prøve, og då sit ein der heilt åleine uten evne til å skrive godt. Nei, det er ikkje greitt å finne ei løysning på problemet. Eit lite triks eg har brukt er å prøve å trekkje inn eit emne du har solid kontroll på sjølv, då er det ofte mykje lettare å få formuleringane til å sitje betre òg.

Skrivesperra har vore, er og vil alltid forbli ein kvar student eller forfattar sin største fiende, og ein er nok berre nøydt til å leve med det. Eg kom jo ut av det denne gongen òg...

Elevlaga test som læringsreiskap

I dag vart eg introdusert for ei ny læringsform; elevlaga test. Dette gjekk ut på at elevane i forkant av timen sette saman ein test der emnet skulle vere Ibsen. Det at ein i forkant av timen skulle trylle fram to spørsmål kvar, førte med seg at ein var nødt til å lese ein del om han, og læringa hadde dermed allereie begynt. Deretter måtte ein reflektere litt rundt Ibsen og hans verk for å kome fram til dei beste moglege spørsmåla, samt vere kreativ i måten ein skulle leggje dei fram på. Då var allereie hovuddelen av læringa gjort, og det einaste som gjensto var å gjennomføre testen. Den hadde då fått ei solid lengde og det var eit vidt spekter av emne rundt Ibsen. Sjølve testinga gjekk fint i og med at ein på førehand hadde lese seg opp på det som var aktuelt.

Når det gjeld denne måten å jobbe på, så synest eg det var ein metode med stort potensial, men som kanskje fekk ein noko redusert effekt denne gongen. Det var mange liknande, og nokre heilt identiske spørsmål, så entan har oppgåva vore for vid, eller så har elevane droppa å bruke dei kreative evnene sine denne gongen. Om det setjast høgare krav til spørsmålsutforminga, så ser eg at dette kan vere ein effektiv måte å jobbe på , men denne gongen kjende eg at oppgåva ikkje nådde heilt opp. Men for all del; det er mogleg å bruke dette vidare.

Kjelder:

http://mjelk.blogspot.com/2009/10/elevlagd-test-som-lringsverkty.html

http://spenn.cappelendamm.no/c52255/artikkel/vis.html?tid=69742

Modernitet og modernisme

Modernitet vokste frem som følge av opplysningstida. Det baserer seg altså på ideer om fornuft, et friere menneske, og et langt mer demokratisk samfunn. Noen av de første moderne tenkerne var Francis Bacon og René Descartes. Disse offentliggjorde tankene sine allerede på det tidlige 1600-tall, men fikk ikke full gjennomslagskraft før utpå 1700-tallet. Moderniteten dreide seg altså om en endring i samfunnsmessige forhold, som demokrati, industri og tiltroen til vitenskapelig fornuft. Man gikk da et helt nytt liv i møte, og la bak seg fortiden der kristendommen, og gjennom den de geistlige, hadde størsteparten av makten i samfunnet. Det ble nye tider, og disse kunne tydelig skilles fra fortidens dager. Det er nettopp det modernitet handler om. Noe annet som viser hvor stor betydning disse endringene hadde, er de store revolusjonene, spesielt i Amerika og Frankrike. Det ble plutselig lagt mye mer vekt på det enkelte menneskes rettigheter.

Modernisme handler i større grad om det som skjedde innenfor litteratur, arkitektur og kunst på seint 1800-tall og ut gjennom 1900-tallet. Nå oppsto det mye nyskapende, for utviklingen hadde i lengre tid stagnert, så man måtte finne nye veier å gå slik at kunst og litteratur ikke skulle dø ut. Det var et felles mål å riste av seg tradisjoner, nettopp fordi de hindrer fremgang. Forfattere, kunstnere og musikere ble plutselig radikale revolusjonære, i stedet for å være opplysende.

Likheten mellom modernitet og modernismen er at nytenkning og nyskapning står sentralt. Man så nok i begge tilfeller at man var kommet til et punkt der man ikke kom videre, at man hadde stagnert, og måtte gå nye veier for å kunne skape en utvikling. Forskjellene slik jeg ser det, er at modernitet har et bredere spekter, det dreier seg om politikk og samfunn, mens modernisme holder seg innenfor kulturen. Rent bortsett fra det har moderniteten utspilt seg i en lengre tidsperiode enn modernismen.

Når man skal kople dette opp imot Det moderne prosjektet, er det modernitet vi må se på. Det moderne prosjektet er gjennomsyret av modernitetens kjennetegn, og vi har her så å si to begreper for samme betydning.

Kilder:

http://sv.wikipedia.org/wiki/Modernitet

http://no.wikipedia.org/wiki/Modernisme


http://www.snl.no/modernitet


http://lexprod.bokklubbene.no/modernisme/epoke

Ord om å holde ut

I dette blogginnlegget skal jeg se på temaet og virkemidlene i Tore Elias Hoels dikt ord om å holde ut. Først legger jeg fram diktet:

Det er mer enn femti ord for fjell på norsk
Det er nesten to hundre ord om snø på samisk
Ord som betegner krigsstrategi, våpensystemer og EDB
er mange & amerikanske.

Hvor mange ord har vi om å holde ut?
Når bruker vi dem?
Hvor bruker vi dem?

Jeg skulle ville finne opp femti ord om å ikke gi opp
Jeg skulle ville finne opp femti ord om å tro på at alt er mulig.

Og jeg skulle si dem alle til deg
Forlengs og baklengs og til hvert sitt bruk
Slik at vi blir handlingsladete av bare innsikt og faenskap.

Først vil jeg holde meg til temaet. Han nevner i starten at det finnes mange ord for ting som representerer de forskjellig landene på det gjeldene lands språk. Dette tolker jeg som at man har veldig stor interesse av seg selv, og det som representerer deg. Når han så trekker opp at det ikke finnes så mange ord for det å holde ut kan det hende han mener at man ikke er så opptatt av de tingene som gjelder stort sett alle. Kanskje mener han at det ikke er stort nok fokus på å skape gode holdninger blant folk, holdninger som fører til innsats og handling. Er det en kritikk av samtidens moraler i samfunnet? Det kan godt hende, for Norge var oppadgående på stort sett alle områder i samfunnet, og dette kan svekke folks moraler ved at man rett og slett har det for godt. I tillegg pågikk den kalde krigen for fullt, og den minste lille misfortåelse kunne utløse en atombombe. Verden is eg selv var en tikkende bombe, noe som selvsagt bringer frem moralske tanker hos alle og enhver.

Virkemidlene han har brukt for å bringe frem sitt budskap er flere. Det første jeg legger merke til er at han bruker spørsmål for å oppnå kontakt med leseren. Han fortsetter gjennom hele diktet å snakke til leseren, han bruker appellerende ord som du. I tillegg har han lagt frem opplysninger på begynnelsen, noe som kan bygge tillit hos leseren, harde fakta er alltid effektivt. Han fremstår da som en kunnskapsrik mann som kan ha noe vettugt å si. Han har unngått å bruke rim eller noen form for takt. Dette kan virke som en kommentar til samfunnet, og kanskje ikke helt som et tradisjonelt dikt. Det at han også gjemmer budskapet til en viss grad kan også tolkes som et virkemiddel.

Sjangervalg

Jeg skal nå velge to sjangre som jeg skal spesialisere meg på i løpet av våren fram mot eksamen. Poenget er å bli så godt forberedt som mulig til eksamen, og jeg tror denne måten å jobbe på kan være effektiv om valgene gjøres riktig. Jeg må ta hensyn til hva jeg liker å skrive, hva jeg er god til å skrive og hva som sannsynligvis dukker opp til eksamen. I skrivende stund har valget falt på artikkel og kåseri, men dette trenger en begrunnelse.

Artikkel var ganske lett å velge. Man trenger ikke være spåmann for å skjønne at dette dukker opp på eksamen, og det er da i aller høyeste grad lurt å forberede seg på dette. Dette er en sjanger jeg ikke har problemer med å skrive i, noe som også betyr at jeg liker sjangeren. Jeg mener det kan være lurt å jobbe med artikler for å være vant til det når eksamen en dag kommer. Dette vil sørge for at jeg har forberedt meg godt til eksamen og øke mine sjanser for å kunne gjøre en god jobb der.

Det noe vanskeligere valget endte til slutt opp på sjangeren kåseri. Dette valget var i større grad basert på hva jeg liker å skrive. Jeg har ikke lest så mange kåseri, men jeg har hørt mange av dem på radio. Dette har medført at jeg har gjort meg opp en mening om hva som fungerer og hva som ikke fungerer i et kåseri. Jeg trekker til meg det jeg liker og prøver å styre unna feilene andre(og jeg selv) har gjort. Jeg føler at dette har styrket min evne til å finne gode poenger i en hver sammenheng/oppgave, og deretter få dette ned på papiret på en måte som gjør at leseren oppfatter det på korrekt måte. Dette er helt nødvendig når man skriver et kåseri. Dette er en mer utfordrende sjanger enn artikkel, så jeg føler at jeg vil tjene enda mer på forberedelsene her. Når man skriver et kåseri er man(i hvert fall jeg) avhengig av å ha dagen, man er nødt til å være det rette humøret og den rette flyten. Jeg tror at også der kan disse forberedelsene hjelpe, for med litt erfaring i sjangeren vil man kanskje ikke være like avhengig av å være i en spesiell tilstand. Dette er en sjanger jeg liker svært godt, og som er veldig effektiv når man skal understreke en mening man har eller liknende, fordi den åpner for å sette ting på spissen og å ha en løs og ledig tone som taler mer til leseren enn den opplyser. I enkelte tilfeller bør nok denne sjangeren unngås, men jeg regner med at en slik eksamensoppgave er nøye gjennomtenkt.

Todelt tentamen

Tidligere i år ytret jeg på denne bloggen mitt ønske om å ha norskprøver i to deler, altså å først skrive et førsteutkast, få noen tilbakemeldinger på dette, og så gå over teksten en stund senere. Dette fikk jeg nå i høst oppleve, og i dette innlegget vil jeg beskrive mine erfaringer, og gi et svar på om dette bør gjentas eller forkastes.

Jeg begynner med de positive erfaringene. For det første mener jeg det ligger mye klokt bak uttrykket fire øyne leser bedre enn to. Dette betyr at en tekst vil bli sterkere om to personer jobber med en tekst, enn om det kun er en person bak en tekst. Det er lettere for andre å oppdage feil, uklare formuleringer og se hva som kan tolkes galt, enn det er for den personen som skrev selve teksten. Jeg tror man kan oppnå omtrent samme effekt om tekstforfatter leser over og retter på arbeidet etter det har gått litt tid siden den ble utarbeidet. Dette var i hvert fall det jeg følte da jeg jobbet med disse rammene. Det var mange ganger lettere å oppdage egne feil da, enn når man ser igjennom rett etter teksten er skrevet.

Konkret fikk jeg nesten omgjort hele oppgave 1, blant annet fordi den måtte kortes ned i grove trekk. Dette førte til at jeg måtte prioritere hva som var viktig og hva som kunne gå bort. I tillegg var det enkelte sentrale ting jeg første gang hadde glemt å ta med i teksten, og dermed måtte jeg fjerne noe for å få plass til å ta dette med. Omformuleringene ble mange, og jeg tror teksten ble en god del bedre. I tillegg tror jeg oppgaven nå i større grad svarer på oppgaven.

Når det gjelder spørsmål 2, var det kun en mindre effekt. For det første fikk jeg litt dårlig tid på denne i og med at jeg måtte jobbe hardt for å få oppgave 1 innenfor de rammene som var gitt. Jeg fikk her stort sett rettet opp i språklige feil (blant annet den i tittelen, håper denne er rett nå), og fikk dessverre ikke nok tid til å kunne gjøre de store endringene i innholdet. Jeg føler nå i ettertid at jeg burde ha viet mer tid til å utarbeide en sterkere og mer overraskende avslutning, men etterpåklokskap fører sjelden med seg noe godt.

Det er ikke mange negative sider ved denne måten å gjøre en tentamen på i mine øyne. Det måtte i så falle vært at man kanskje ikke gjør det beste man kan den første tentamensdagen, og dermed får et sjokk den andre dagen når man skjønner at det faktisk er en del arbeid som gjenstår. Jeg følte ikke at dette rammet meg i noen særlig grad, men kanskje hadde jeg vært mer på hugget om alt hadde foregått på én dag. Dette er den eneste trusselen jeg kan se i skrivende stund, for jeg mener den mellomrettingen gjør at folk blir mer klar over hvilke punkter man må jobbe mer med. Dette fordi man må jobbe med feilene rett etter å ha fått tilbakemeldingen, mens man ved en tradisjonell tentamen stort sett bare har kommentaren fra læreren i hodet i et kvarter, og ikke får jobbet noe særlig med dem.

Alt i alt mener jeg dette var en hyggelig opplevelse. Denne metoden har etter min mening større effekt på elevers feil i det norske språk, og da kanskje spesielt bokmål. At jeg kanskje ikke fikk maks ut av dette i denne omgang, bygger mer på at jeg ikke klarte å disponere tiden på en optimal måte. Dette er jo ikke en svakhet for metoden, men for meg som elev, så jeg har egentlig ingenting å utsette på denne metoden. Jeg foreslår at dette også brukes ved senere anledninger, både for min klasse og for andre.

Katalansk - en nasjons drivkraft

De som kjenner meg vet godt at jeg er farlig interessert i FC Barcelona, og dette har da også medført en stor interesse for Katalonia. Katalonia er en comunidad autónoma i Spania, en autonom enhet. De har dermed en viss grad for selvstyre, men må allikevel forholde seg til staten i de virkelig store sakene. I lang tid har de kjempet for fullstendig selvstyre, og deres eget språk, katalansk, er selvsagt viktig for deres identitet og avgrensing fra resten av Spania. Jeg vil nå se nærmere på det katalanske språket, og dets innvirkning på katalanere og Katalonia.

Først kan jeg nevne at dette språket snakkes av om lag ti millioner mennesker, og da hovedsaklig i Katalonia. I Andorra er katalansk det offisielle språket, og det snakkes også mye katalansk på Balearene (øygruppen øst for Spania), og noe i Valencia-regioenen, og en egen versjon av katalansk snakkes i den italienske byen Alghero. For to år siden ble det også erklært at katalansk er et offisielt språk i den franske delen av Katalonia, Nord-Katalonia.

Det spredte seg til de nevnte områdene fra omtrent år 800 da det oppstod, til slutten av 1400-tallet. Det har hele tiden vært et omstridt språk, som har blitt forbudt i både Spania og Frankrike. Det var ikke forbudt å bruke språket privat (i hvert fall ikke offisielt), men på nesten alle andre samfunnsplan for det totalforbud. I Frankrike skjedde dette under Ludvig 14., og forbudet gjaldt kun for offisielle dokumenter, samtidig som det mistet sin status som et offisielt språk i den katalanske regionen sør i Frankrike. Dette ble det som sagt slutt på i 2007, da det igjen kunne regnes for å være et offisielt språk.

I Spania har vørt to forbud, og det første kom på 1700-tallet, da Filip 5. hadde makten. På 1800-tallet vokste det derimot fram en slags katalansk kamp for å gjenvinne sin posisjon i samfunnet, og forfattere begynte å benytte språket i sine verk som en slags demonstrasjon. Saken vant frem, og katalansk ble igjen godkjent som undevisningsspråk på det tidlige 1900-tall.

Det tok dog ikke lang tid før språket igjen fikk sterke begrensninger, og som du sikkert vet var det fascisten Francisco Franco som sto bak. Det eneste stedet det ikke var offentlig forbudt å nytte språket var i hjemmet, men etter hvert som Franco-regimet utviklet seg ble språket stadig mer tolerert (nærmere bestemt mindre forbudt). Etter Francos død ble demokratiet gjeninnført i staten Spania, og dette medførte større katalansk frihet.

Vi ser også i dag at det er kamper mellom katalanske nasjonalister og de som ønsker et samlet Spania. F.eks. oppsto det en klinsj i en debatt foran valget i Spania i år 2000. Partiet PP kom med uttalelsen "Pujol, dverg, snakk kastiljansk!" (dette klinger bedre på spansk; "Pujol, enano, habla castellano" ). Dette ble tolket som et hån mot Katalonia. Pujol er et typisk katalansk navn, og det er selvsagt nedverdigende å bli oppfordret til å snakke et språk man ikke føler er sitt eget, og det fra et parti som tydelig ikke har sympati ovenfor Katalonia. PP har prøvd å forklare seg bort ved å si at dette var rettet mot CiUs formann, Jordi Pujol, og ikke mot den katalanske befolkning generelt.

Dette ble forferdelig overfladisk, men skulle jeg gått i dybden på emnet måtte jeg ha skrevet en hel bok. Det jeg vil slå fast på slutten her er at det katalanske folket er utrolig nasjonalistiske, og at språket har vært, og ikke minst er, en avgjørende faktor for at at denne katalanske kulturen og ånden lever videre. Og som man sier; bilder sier mer enn tusen ord: